2. Stilly
3. Strings
4. Norwegian Bokmål
5. Translate

Has been translated

Previous translation was "(Denne teksten er for demonstrasjonsformål) Soldaten med de grønne værhårene førte dem gjennom gatene i Smaragdbyen til de nådde rommet der Portens Guardian bodde. Denne offiseren låste opp brillene deres for å legge dem tilbake i den store boksen sin, og så åpnet han høflig porten for vennene våre. "Hvilken vei fører til Vestens onde heks?" spurte Dorothy. "Det er ingen vei," svarte Guardian of the Gates. "Ingen ønsker noen gang å gå den veien." "Hvordan skal vi finne henne?" spurte jenta. "Det vil være lett," svarte mannen, "for når hun vet at du er i Winkies-landet, vil hun finne deg og gjøre deg til alle hennes slaver." "Kanskje ikke," sa fugleskremselet, "for vi mener å ødelegge henne." "Å, det er annerledes," sa Guardian of the Gates. "Ingen har noen gang ødelagt henne før, så jeg trodde naturligvis at hun ville gjøre deg til slaver, slik hun har gjort av resten. Men ta vare på deg, for hun er ond og heftig, og lar deg kanskje ikke ødelegge henne. Hold deg til Vest, hvor solen går ned, og du kan ikke unngå å finne henne." De takket ham og ba ham farvel, og vendte seg mot Vesten, og gikk over jorder med mykt gress som var oversådd her og der med tusenfryd og ranunkler. Dorothy hadde fortsatt på seg den vakre silkekjolen hun hadde tatt på seg i palasset, men nå, til hennes overraskelse, fant hun ut at den ikke lenger var grønn, men ren hvit. Båndet rundt halsen til Totos hadde også mistet grønnfargen og var like hvit som kjolen til Dorothy. Smaragdbyen ble snart etterlatt langt bak. Etter hvert som de gikk frem, ble bakken grovere og mer kupert, for det fantes ingen gårder eller hus i dette landet i Vesten, og bakken ble bearbeidet. Om ettermiddagen skinte solen varm i ansiktene deres, for det var ingen trær som kunne gi dem skygge; Så før natten var Dorothy og Toto og løven slitne, og la seg på gresset og sovnet, mens Woodman og fugleskremselen holdt vakt. Nå hadde den onde heksen fra Vesten bare ett øye, men det var like kraftig som et teleskop og kunne se overalt. Så da hun satt i døren til slottet hennes, så hun seg tilfeldigvis rundt og så Dorothy ligge og sov, med vennene sine rundt seg. De var et stykke unna, men den onde heksen ble sint over å finne dem i landet hennes; så hun blåste i en sølvfløyte som hang rundt halsen hennes. Straks kom det løpende til henne fra alle kanter en flokk store ulver. De hadde lange ben og voldsomme øyne og skarpe tenner. "Gå til de menneskene," sa heksen, "og riv dem i stykker." "Skal du ikke gjøre dem til dine slaver?" spurte lederen for ulvene. "Nei," svarte hun, "en er av tinn og en av halm; en er en jente og en annen en løve. Ingen av dem er arbeidsdyktige, så du kan rive dem i småbiter." - Veldig bra, sa ulven, og han sprang av gårde i full fart, etterfulgt av de andre. Det var heldig at fugleskremselet og skogmannen var lys våkne og hørte ulvene komme. "Dette er min kamp," sa Woodman, "så kom bak meg og jeg vil møte dem når de kommer." Han grep øksen hans, som han hadde gjort veldig skarp, og da lederen for ulvene kom på svingte Tin Woodman armen og hugget ulvens hode fra kroppen, slik at den døde umiddelbart. Så snart han kunne heve øksen kom en annen ulv opp, og han falt også under den skarpe kanten av Tin Woodmans våpen. Det var førti ulver, og førti ganger ble en ulv drept, så til slutt lå de alle døde i en haug foran Woodman. Så la han fra seg øksa og satte seg ved siden av fugleskremselet, som sa: «Det var en god kamp, venn». De ventet til Dorothy våknet neste morgen. Den lille jenta ble ganske redd da hun så den store haugen med raggete ulver, men Tin Woodman fortalte henne alt. Hun takket ham for at han reddet dem og satte seg til frokost, hvorpå de begynte på reisen igjen. Nå samme morgen kom den onde heksa til døren til slottet hennes og så ut med det ene øyet som kunne se langt borte. Hun så alle ulvene hennes ligge døde, og de fremmede som fortsatt reiste gjennom landet hennes. Dette gjorde henne sintere enn før, og hun blåste i sølvfløyta to ganger. Straks kom en stor flokk ville kråker flyvende mot henne, nok til å mørkne himmelen. Og den onde heksen sa til kongekråken: "Fly med en gang til de fremmede, plukk ut øynene deres og riv dem i stykker." De ville kråkene fløy i en stor flokk mot Dorothy og hennes følgesvenner. Da den lille jenta så dem komme, ble hun redd. Men fugleskremselet sa: "Dette er min kamp, så legg deg ned ved siden av meg og du vil ikke bli skadet." Så de lå alle på bakken unntatt fugleskremselen, og han reiste seg og strakte ut armene. Og da kråkene så ham, ble de redde, som disse fuglene alltid er av fugleskremsler, og torde ikke komme nærmere. Men kongekråken sa: "Det er bare en utstoppet mann. Jeg vil hakke øynene hans ut." Kongekråken fløy mot fugleskremselet, som fanget den i hodet og vred på nakken til den døde. Og så fløy en annen kråke mot ham, og fugleskremselet vred også på nakken. Det var førti kråker, og førti ganger vred fugleskremselet en nakke, inntil alle omsider lå døde ved siden av ham. Så ropte han til sine ledsagere om å reise seg, og igjen dro de ut på reisen. Da den onde heksen så ut igjen og så alle kråkene hennes ligge i en haug, ble hun forferdelig rasende og blåste tre ganger på sølvfløyten hennes. Straks hørtes det en stor summing i luften, og en sverm av svarte bier kom flyvende mot henne. "Gå til de fremmede og stikk dem i hjel!" kommanderte heksen, og biene snudde seg og fløy raskt til de kom dit Dorothy og vennene hennes gikk. Men Woodman hadde sett dem komme, og fugleskremselet hadde bestemt seg for hva de skulle gjøre. "Ta ut strået mitt og strø det over den lille jenta og hunden og løven," sa han til Woodman, "og biene kan ikke stikke dem." Dette gjorde Woodman, og da Dorothy lå tett ved siden av løven og holdt Toto i armene hennes, dekket halmen dem helt. Biene kom og fant ingen andre enn Woodman å stikke, så de fløy på ham og brøt av alle broddene deres mot tinn, uten å skade Woodman i det hele tatt. Og siden bier ikke kan leve når broddene deres er knekt, var det slutten på de svarte biene, og de lå spredt tykt rundt Woodman, som små hauger med fint kull. Så reiste Dorothy og løven seg, og jenta hjalp Tin Woodman med å sette sugerøret tilbake i fugleskremselet igjen, til han var så god som alltid. Så de begynte på reisen igjen. Den onde heksen ble så sint da hun så de svarte biene hennes i små hauger som fint kull at hun trampet med foten og rev i håret og gnisset tenner. Og så kalte hun et dusin av slavene sine, som var Winkies, og ga dem skarpe spyd og ba dem gå til de fremmede og ødelegge dem. Winkies var ikke et modig folk, men de måtte gjøre som de ble fortalt. Så de marsjerte bort til de nærmet seg Dorothy. Så ga løven et stort brøl og sprang mot dem, og de stakkars Winkies ble så redde at de løp tilbake så fort de kunne.".

Fix string

Reset