(This text is for demonstration purposes) The soldier with the green whiskers led them through the streets of the Emerald City until they reached the room where the Guardian of the Gates lived. This officer unlocked their spectacles to put them back in his great box, and then he politely opened the gate for our friends. "Which road leads to the Wicked Witch of the West?" asked Dorothy. "There is no road," answered the Guardian of the Gates. "No one ever wishes to go that way." "How, then, are we to find her?" inquired the girl. "That will be easy," replied the man, "for when she knows you are in the country of the Winkies she will find you, and make you all her slaves." "Perhaps not," said the Scarecrow, "for we mean to destroy her." "Oh, that is different," said the Guardian of the Gates. "No one has ever destroyed her before, so I naturally thought she would make slaves of you, as she has of the rest. But take care; for she is wicked and fierce, and may not allow you to destroy her. Keep to the West, where the sun sets, and you cannot fail to find her." They thanked him and bade him good-bye, and turned toward the West, walking over fields of soft grass dotted here and there with daisies and buttercups. Dorothy still wore the pretty silk dress she had put on in the palace, but now, to her surprise, she found it was no longer green, but pure white. The ribbon around Toto's neck had also lost its green color and was as white as Dorothy's dress. The Emerald City was soon left far behind. As they advanced the ground became rougher and hillier, for there were no farms nor houses in this country of the West, and the ground was untilled. In the afternoon the sun shone hot in their faces, for there were no trees to offer them shade; so that before night Dorothy and Toto and the Lion were tired, and lay down upon the grass and fell asleep, with the Woodman and the Scarecrow keeping watch. Now the Wicked Witch of the West had but one eye, yet that was as powerful as a telescope, and could see everywhere. So, as she sat in the door of her castle, she happened to look around and saw Dorothy lying asleep, with her friends all about her. They were a long distance off, but the Wicked Witch was angry to find them in her country; so she blew upon a silver whistle that hung around her neck. At once there came running to her from all directions a pack of great wolves. They had long legs and fierce eyes and sharp teeth. "Go to those people," said the Witch, "and tear them to pieces." "Are you not going to make them your slaves?" asked the leader of the wolves. "No," she answered, "one is of tin, and one of straw; one is a girl and another a Lion. None of them is fit to work, so you may tear them into small pieces." "Very well," said the wolf, and he dashed away at full speed, followed by the others. It was lucky the Scarecrow and the Woodman were wide awake and heard the wolves coming. "This is my fight," said the Woodman, "so get behind me and I will meet them as they come." He seized his axe, which he had made very sharp, and as the leader of the wolves came on the Tin Woodman swung his arm and chopped the wolf's head from its body, so that it immediately died. As soon as he could raise his axe another wolf came up, and he also fell under the sharp edge of the Tin Woodman's weapon. There were forty wolves, and forty times a wolf was killed, so that at last they all lay dead in a heap before the Woodman. Then he put down his axe and sat beside the Scarecrow, who said, "It was a good fight, friend." They waited until Dorothy awoke the next morning. The little girl was quite frightened when she saw the great pile of shaggy wolves, but the Tin Woodman told her all. She thanked him for saving them and sat down to breakfast, after which they started again upon their journey. Now this same morning the Wicked Witch came to the door of her castle and looked out with her one eye that could see far off. She saw all her wolves lying dead, and the strangers still traveling through her country. This made her angrier than before, and she blew her silver whistle twice. Straightway a great flock of wild crows came flying toward her, enough to darken the sky. And the Wicked Witch said to the King Crow, "Fly at once to the strangers; peck out their eyes and tear them to pieces." The wild crows flew in one great flock toward Dorothy and her companions. When the little girl saw them coming she was afraid. But the Scarecrow said, "This is my battle, so lie down beside me and you will not be harmed." So they all lay upon the ground except the Scarecrow, and he stood up and stretched out his arms. And when the crows saw him they were frightened, as these birds always are by scarecrows, and did not dare to come any nearer. But the King Crow said: "It is only a stuffed man. I will peck his eyes out." The King Crow flew at the Scarecrow, who caught it by the head and twisted its neck until it died. And then another crow flew at him, and the Scarecrow twisted its neck also. There were forty crows, and forty times the Scarecrow twisted a neck, until at last all were lying dead beside him. Then he called to his companions to rise, and again they went upon their journey. When the Wicked Witch looked out again and saw all her crows lying in a heap, she got into a terrible rage, and blew three times upon her silver whistle. Forthwith there was heard a great buzzing in the air, and a swarm of black bees came flying toward her. "Go to the strangers and sting them to death!" commanded the Witch, and the bees turned and flew rapidly until they came to where Dorothy and her friends were walking. But the Woodman had seen them coming, and the Scarecrow had decided what to do. "Take out my straw and scatter it over the little girl and the dog and the Lion," he said to the Woodman, "and the bees cannot sting them." This the Woodman did, and as Dorothy lay close beside the Lion and held Toto in her arms, the straw covered them entirely. The bees came and found no one but the Woodman to sting, so they flew at him and broke off all their stings against the tin, without hurting the Woodman at all. And as bees cannot live when their stings are broken that was the end of the black bees, and they lay scattered thick about the Woodman, like little heaps of fine coal. Then Dorothy and the Lion got up, and the girl helped the Tin Woodman put the straw back into the Scarecrow again, until he was as good as ever. So they started upon their journey once more. The Wicked Witch was so angry when she saw her black bees in little heaps like fine coal that she stamped her foot and tore her hair and gnashed her teeth. And then she called a dozen of her slaves, who were the Winkies, and gave them sharp spears, telling them to go to the strangers and destroy them. The Winkies were not a brave people, but they had to do as they were told. So they marched away until they came near to Dorothy. Then the Lion gave a great roar and sprang towards them, and the poor Winkies were so frightened that they ran back as fast as they could.
(Denne teksten er for demonstrasjonsformål) Soldaten med de grønne værhårene førte dem gjennom gatene i Smaragdbyen til de nådde rommet der Portens Guardian bodde. Denne offiseren låste opp brillene deres for å legge dem tilbake i den store boksen sin, og så åpnet han høflig porten for vennene våre. "Hvilken vei fører til Vestens onde heks?" spurte Dorothy. "Det er ingen vei," svarte Guardian of the Gates. "Ingen ønsker noen gang å gå den veien." "Hvordan skal vi finne henne?" spurte jenta. "Det vil være lett," svarte mannen, "for når hun vet at du er i Winkies-landet, vil hun finne deg og gjøre deg til alle hennes slaver." "Kanskje ikke," sa fugleskremselet, "for vi mener å ødelegge henne." "Å, det er annerledes," sa Guardian of the Gates. "Ingen har noen gang ødelagt henne før, så jeg trodde naturligvis at hun ville gjøre deg til slaver, slik hun har gjort av resten. Men ta vare på deg, for hun er ond og heftig, og lar deg kanskje ikke ødelegge henne. Hold deg til Vest, hvor solen går ned, og du kan ikke unngå å finne henne." De takket ham og ba ham farvel, og vendte seg mot Vesten, og gikk over jorder med mykt gress som var oversådd her og der med tusenfryd og ranunkler. Dorothy hadde fortsatt på seg den vakre silkekjolen hun hadde tatt på seg i palasset, men nå, til hennes overraskelse, fant hun ut at den ikke lenger var grønn, men ren hvit. Båndet rundt halsen til Totos hadde også mistet grønnfargen og var like hvit som kjolen til Dorothy. Smaragdbyen ble snart etterlatt langt bak. Etter hvert som de gikk frem, ble bakken grovere og mer kupert, for det fantes ingen gårder eller hus i dette landet i Vesten, og bakken ble bearbeidet. Om ettermiddagen skinte solen varm i ansiktene deres, for det var ingen trær som kunne gi dem skygge; Så før natten var Dorothy og Toto og løven slitne, og la seg på gresset og sovnet, mens Woodman og fugleskremselen holdt vakt. Nå hadde den onde heksen fra Vesten bare ett øye, men det var like kraftig som et teleskop og kunne se overalt. Så da hun satt i døren til slottet hennes, så hun seg tilfeldigvis rundt og så Dorothy ligge og sov, med vennene sine rundt seg. De var et stykke unna, men den onde heksen ble sint over å finne dem i landet hennes; så hun blåste i en sølvfløyte som hang rundt halsen hennes. Straks kom det løpende til henne fra alle kanter en flokk store ulver. De hadde lange ben og voldsomme øyne og skarpe tenner. "Gå til de menneskene," sa heksen, "og riv dem i stykker." "Skal du ikke gjøre dem til dine slaver?" spurte lederen for ulvene. "Nei," svarte hun, "en er av tinn og en av halm; en er en jente og en annen en løve. Ingen av dem er arbeidsdyktige, så du kan rive dem i småbiter." - Veldig bra, sa ulven, og han sprang av gårde i full fart, etterfulgt av de andre. Det var heldig at fugleskremselet og skogmannen var lys våkne og hørte ulvene komme. "Dette er min kamp," sa Woodman, "så kom bak meg og jeg vil møte dem når de kommer." Han grep øksen hans, som han hadde gjort veldig skarp, og da lederen for ulvene kom på svingte Tin Woodman armen og hugget ulvens hode fra kroppen, slik at den døde umiddelbart. Så snart han kunne heve øksen kom en annen ulv opp, og han falt også under den skarpe kanten av Tin Woodmans våpen. Det var førti ulver, og førti ganger ble en ulv drept, så til slutt lå de alle døde i en haug foran Woodman. Så la han fra seg øksa og satte seg ved siden av fugleskremselet, som sa: «Det var en god kamp, venn». De ventet til Dorothy våknet neste morgen. Den lille jenta ble ganske redd da hun så den store haugen med raggete ulver, men Tin Woodman fortalte henne alt. Hun takket ham for at han reddet dem og satte seg til frokost, hvorpå de begynte på reisen igjen. Nå samme morgen kom den onde heksa til døren til slottet hennes og så ut med det ene øyet som kunne se langt borte. Hun så alle ulvene hennes ligge døde, og de fremmede som fortsatt reiste gjennom landet hennes. Dette gjorde henne sintere enn før, og hun blåste i sølvfløyta to ganger. Straks kom en stor flokk ville kråker flyvende mot henne, nok til å mørkne himmelen. Og den onde heksen sa til kongekråken: "Fly med en gang til de fremmede, plukk ut øynene deres og riv dem i stykker." De ville kråkene fløy i en stor flokk mot Dorothy og hennes følgesvenner. Da den lille jenta så dem komme, ble hun redd. Men fugleskremselet sa: "Dette er min kamp, så legg deg ned ved siden av meg og du vil ikke bli skadet." Så de lå alle på bakken unntatt fugleskremselen, og han reiste seg og strakte ut armene. Og da kråkene så ham, ble de redde, som disse fuglene alltid er av fugleskremsler, og torde ikke komme nærmere. Men kongekråken sa: "Det er bare en utstoppet mann. Jeg vil hakke øynene hans ut." Kongekråken fløy mot fugleskremselet, som fanget den i hodet og vred på nakken til den døde. Og så fløy en annen kråke mot ham, og fugleskremselet vred også på nakken. Det var førti kråker, og førti ganger vred fugleskremselet en nakke, inntil alle omsider lå døde ved siden av ham. Så ropte han til sine ledsagere om å reise seg, og igjen dro de ut på reisen. Da den onde heksen så ut igjen og så alle kråkene hennes ligge i en haug, ble hun forferdelig rasende og blåste tre ganger på sølvfløyten hennes. Straks hørtes det en stor summing i luften, og en sverm av svarte bier kom flyvende mot henne. "Gå til de fremmede og stikk dem i hjel!" kommanderte heksen, og biene snudde seg og fløy raskt til de kom dit Dorothy og vennene hennes gikk. Men Woodman hadde sett dem komme, og fugleskremselet hadde bestemt seg for hva de skulle gjøre. "Ta ut strået mitt og strø det over den lille jenta og hunden og løven," sa han til Woodman, "og biene kan ikke stikke dem." Dette gjorde Woodman, og da Dorothy lå tett ved siden av løven og holdt Toto i armene hennes, dekket halmen dem helt. Biene kom og fant ingen andre enn Woodman å stikke, så de fløy på ham og brøt av alle broddene deres mot tinn, uten å skade Woodman i det hele tatt. Og siden bier ikke kan leve når broddene deres er knekt, var det slutten på de svarte biene, og de lå spredt tykt rundt Woodman, som små hauger med fint kull. Så reiste Dorothy og løven seg, og jenta hjalp Tin Woodman med å sette sugerøret tilbake i fugleskremselet igjen, til han var så god som alltid. Så de begynte på reisen igjen. Den onde heksen ble så sint da hun så de svarte biene hennes i små hauger som fint kull at hun trampet med foten og rev i håret og gnisset tenner. Og så kalte hun et dusin av slavene sine, som var Winkies, og ga dem skarpe spyd og ba dem gå til de fremmede og ødelegge dem. Winkies var ikke et modig folk, men de måtte gjøre som de ble fortalt. Så de marsjerte bort til de nærmet seg Dorothy. Så ga løven et stort brøl og sprang mot dem, og de stakkars Winkies ble så redde at de løp tilbake så fort de kunne.
This application needs the AccessibilityService API to retrieve interactive windows on the screen, in order to find compatible ones. The service then sends multiple "move window" accessibility actions to such windows, as needed, to perform the intended function.
Denne applikasjonen trenger AccessibilityService API for å hente interaktive vinduer på skjermen, for å finne kompatible vinduer. Tjenesten sender deretter flere "flytt vindu" tilgjengelighetshandlinger til slike vinduer, etter behov, for å utføre den tiltenkte funksjonen.
None